Mjøsaksjonen
Mjøsa i 1950-60-årene var et mistrøstig syn. Vannklosettene hadde gjort sitt inntog, flere industrier forurenset kraftig, bruken av mineralgjødsel i jordbruket skjøt fart og fosfatholdige vaskemidler ble populære i de tusen hjem. Urenset kloakk fra tettsteder og tre byer og avrenning fra innmark og utette gjødselkjellere brakte Mjøsa til randen av økologisk kollaps. Blågrønnalger gjorde vannet ubrukelig, fisk døde og sleip grønske dekket strendene.
Folkeaksjoner som den legendariske «Mjøsaksjonen» bidro sterkt til at trenden ble snudd. Økt forskingsinnsats, politisk vilje og bedre renseteknologi gjorde også sitt til å få redusert utslippene. Samtidig forsto man at et langsiktig overvåkingsprogram også var nødvendig, for å få et bilde av hvordan vannmiljøet egentlig så ut og hvordan det utviklet seg.
Ref. Hamar arbeiderblad
Mjøsaksjonen var en miljøaksjon som pågikk i perioden 1973 til 1982 for å redusere forurensning i Mjøsa og sikre en trygg og bærekraftig drikkevannsforsyning til områdene rundt. De viktigste tiltakene var å bygge kommunale renseanlegg, erstatte eldre og defekte kloakkrørsystemer, forby fosfatholdige kjemikalier, hindre direkte utslipp fra prosess- og næringsmiddelindustri samt hindre gjødselavrenning fra landbruket.
Vannvernloven fra 1970, som var forløperen til forurensningsloven fra 1983, markerte et vendepunkt for miljøpolitikken og bidro til økt oppmerksomhet om eksisterende utslipp og sterkt forurensede områder for å tilfredsstille nye krav.
I det nasjonale handlingsprogrammet som ble presentert i 1975, kom det forutsetninger om at oppryddingsarbeider knyttet opp mot industrien skulle være ferdig avsluttet i 1984. Mjøsa hadde allerede siden 1960-tallet vært sterkt forurenset både fra industri, landbruk og husholdninger, og en rapport utarbeidet av NIVA i 1973 kom med dystre konklusjoner om Mjøsas tilstand og fremtidige utsikter om ikke situasjonen ville snu.
Gjennom St.prp. nr. 119 (1973–1974) ble mulige forurensningskilder omtalt i et aksjonsprogram som skulle gjelde for perioden 1974 til 1977.
Et av de viktigste tiltakene i dette programmet var å etablere en tilskuddsordning for kommunale renseanlegg.
Staten bidro med 60 millioner kroner til bygging av renseanlegg, i det som senere har blitt kalt «den lille Mjøsaksjonen». Da algeoppblomstringen i Mjøsa tiltok som følge av økt forurensning under sensommeren i 1976, ble Mjøsaksjonen trappet opp, samtidig som varigheten av denne ble flyttet til 1980. St.prp. nr. 89 (1976–1977), som siden ble kalt «den store Mjøsaksjonen», gikk fra 1977 til 1982, hvor det ble brukt rundt 1,4 milliarder kroner i ulike tiltak rettet mot forurensning fra boligområder.[1]
Ref. Wikipedia.